I hele sitt liv har hun blitt fortalt at hun er fargeløs. Kommunegrått hår, alltid svarte klær, selv øynene var grumsete med en hinne av sprukket hvitt glass. I dag var hun hvit tvers igjennom. Som en kjølig helsetrøye på avveier, utvasket og spent fast i en tråd mens byens pust etset henne dobbelt så full av hull, med ett formål; at røyk slapp å vike for henne.
Hun sto ved kanten og ønsket å bevege seg lett over veien, men beina hennes, tunge som to siloer, hinderet henne. ”Lot du merke til fuglen?” Spurte sykkelen bak henne. Før pleide hun alltid sykle. Herregud som hun elsket å sykle. Jenta så ned i asfalten. ”Nei” løy hun, og sykkelen fortsatte;
”Du skulle sett den. Jeg tror den må ha tatt feil av asfalten og himmelen. Det var akkurat som om den ikke viste at asfalt var asfalt. Det var litt av et syn. Nå kan den ikke bevege seg. Visste du forresten at duer ser farger og nyanser dere mennesker bare kan drømme om? Folk flest er fargeblinde.” Sykkenen så på jenta og tok en pause. ”Alle fugler er nok ikke skapt for å fly”
Jenta var en masseprodusert vare. Som en hvit tynn pose. Designet for et gitt formål. Men så hadde hun rømt, eller hun hadde falt utenfor på et vis. Kommet bort fra de andre posene. Men de som hadde laget henne hadde gjort en stor feil og laget henne av plastikk. Det betydde at naturen støtte henne fra seg, og vinden hadde gjort henne til slave. Selv om sola var på hennes side, prøvde hun desperat finne veien til mørket hun kjente så alt for godt.
”Skal du ikke bevege deg?” Hvisket sykkelen spørrende. ”Bruk meg! Det er så lett.” Men jenta ble værende der hun var.
”Jeg har ikke syklet på mange år”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar